Tienden. 

Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Men dere sier: Hva har vi røvet fra deg?
– Tienden og de hellige gaver.
Forbannelse har rammet dere, og fra meg røver dere, hele folket.
Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne velsignelsens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!  (Mal. 3:8-10)

 Utenom evangeliet om Jesus Kristus er det neppe noe annet tema som har vært mer forkynt fra utallige prekestoler enn forkynnelsen om tienden. Grunnen til dette er at menigheten er fortsatt her på jorden, og den trenger penger for å gjøre sitt arbeid. På grunn av denne forkynnelsen opplever mange kristne frustrasjon fordi de opplever at deres pengene ikke strekker til, og skyld når de lar være å betale tiende.
Jesus sa:  Og dere skal kjenne sannheten og sannheten skal frigjøre dere. (Joh. 8:32)
Vi vil derfor gå til kilden for all sannhet, Guds ord, og se hva den sier om tiende. Vi skal stille spørsmål og se hva svar Guds ord gir oss.

Loven om tiende?
Tienden var i sin tid den siste av de mange bud og lover som Herren gav Moses. Vi kan lese: Dette er de bud som Herren gav Moses på Sinai berg og bød ham å kunngjøre for Israels barn. (3.Mos.27:34)
Når vi leser de fire foregående versene ser vi hva tienden er: All landets tiende av jordens utsæd og av trærnes frukt hører Herren til. Den er helliget Herren.
Vil noen innløse noe av sin tiende, da skal han legge femtedelen til.
Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestammen – hvert tiende dyr – skal være helliget Herren.
En skal ikke se etter om det er godt eller dårlig, og ikke bytte det. Dersom en bytter det, da skal både dyret og det. som det byttes med, være hellig. Det skal ikke innløses. (3.Mos.27:30-33)

 I følge disse versene er tienden 10 % av all vekst som jordens utsæd, trærnes frukt, storfe og småfe gir. Tiende er med andre ord i sin opprinnelige mening; mat!

Et eksempel på tiende er en gjeter som har en saueflokk på 100 dyr som føder 50 lam på våren. 5 av disse lammene skulle bli gitt Herren som tiende.
Denne tienden ble under loven brakt til tempelet i Jerusalem. På den måten viste Israel sin anerkjennelse og takknemlighet til Herren som deres Gud.

Hva var tienden for?
Til den samaritanske kvinnen ved brønnen sier Jesus: Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet  (Joh. 4:24). Gud trenger ikke mat. Han eter heller ikke mat, og Han har
ikke lyst på slaktoffer og matoffer. Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke  (Sal. 40:7).
Gud trenger heller ikke oss mennesker for å få grøde eller buskap. Han eier allerede alt: Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag? Alt under himmelen hører meg til (Job 41:2). I Salme 24:1 sier David: Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den, verden og de som bor der.
Ved de overstående skriftstedene ser vi at: Gud eter ikke mat, Han har ikke lyst til slaktoffer og matoffer, og at alt i verden tilhører Han.

Tienden som ble gitt av israelittene ble brukt til å fø levittene (prestene) og deres familier. Levittene var satt til å tjene Gud, først i sammenkomstens telt og senere i tempelet, dag og natt på vegne av Guds folk:
Israels barn skal ikke mer komme nær til sammenkomstens telt, for da fører de synd over seg og må dø.
Men levittene skal utføre tjenesten ved sammenkomstens telt. De skal bære skylden for folkets overtredelser. Det skal være en evig lov, fra slekt til slekt. Men noen arvedel skal de ikke ha blant Israels barn.
For tienden som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt levittene til arv. Derfor har jeg sagt til dem at de ikke skal ha noen arv blant Israels barn. (4.Mos. 18:22-23)

Dette var sangerne, familiehoder, blant levittene, de holdt til i kamrene og var fri for annen tjeneste. For de var dag og natt opptatt med sitt eget arbeid. ( 1.Krøn. 9:33)

Utenom noen få byer fikk ikke Levi, som de andre stammene, noe eget land i Israel. (4.Mos.35:6). Gud var deres arv.
Likevel var de andre stammene forpliktet til å forsørge levittene med mat, siden de ikke hadde noe eget land å dyrke på (4.Mos. 18:19)
Uten tienden måtte derfor levittene skaffe seg maten på egen hånd, noe som ville tatt dem vekk  fra å tjene Gud (kfr. Mal. 3:10 …så det må finnes mat i mitt hus…)

Nehemja beskriver en tid da levittene ikke mottok tienden. De forlot da tjenesten for Gud for å arbeide på gårder for å skaffe mat til sine familier og seg selv:
Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det som tilkom dem, og at derfor levittene og sangerne, som skulle gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård.
Da gikk jeg i rette med formennene og spurte dem hvorfor Guds hus var blitt forsømt. Og jeg kalte levittene sammen og innsatte dem igjen, hver på sin plass.
Og hele Juda førte tienden av kornet, mosten og oljen til lagerrommene   (Neh. 13:10-13).

Skriftordet ”… rane fra Gud…” i Mal. 3:8 betyr å rane fra Gud den tjenestegjøring og tilbedelse som levittene var satt til å gjøre for Ham på vegne av folket.

Hva er forrådshuset?
I 2 Krøn. 29-31 leser vi om kong Hiskia som overtok tronen etter den gudløse kong Akas. Hiskia renset landet for avgudsdyrking og restaurerte gudstjenesten. Levittene ble innsatt til å tjene Gud og tienden ble brakt til tempelet i Jerusalem fra hele landet.
Vi kan lese: Hiskia ordnet prestenes og levittenes skift, etter som de hørte til det ene eller andre skift, så både prestene og levittene fikk hver sine særskilte tjenester med å nære fram brennoffer og fredsoffer, å utføre gudstjenesten og å synge Herrens lov og pris i portene til hans leir. (31:2)
Og kongen befalte folket som bodde i Jerusalem, at de skulle gi prestene og levittene deres del, så de kunne holde fast ved Herrens lov. (31:4)
De av Israels og Judas barn som bodde i Judas byer, kom også med tiende av storfe og småfe og tiende av hellige gaver som var helliget til Herren deres Gud, De la dem opp haug ved haug. (31:6)

Så store mengder av dyr og gaver kom inn at Hiskia fikk innredet forrådskamre i tempelet: Da så Hiskia spurte prestene og levittene og haugene,
svarte ypperstepresten Asarja av Sadoks hus: Siden de begynte å komme med gaver til Herrens hus, har vi fått ete oss mette og fått rikelig til overs. For Herren har velsignet sitt folk, så vi har fått hele denne rikdommen til overs.
Da befalte Hiskia at det skulle innredes forrådskamre i Herrens hus (31:8-11)

Forrådshuset som vi leser om i Malaki 3:10 er tempelet i Jerusalem.

 
Hvordan gikk det med tempelet (forrådshuset)?
Det ble revet av romerne i år 70 e.kr. og aldri gjenbygd.
*Hvorfor? Den gamle pakten med ofring av dyr til soning for synd er avsluttet. Den nye pakten er basert på Jesu blod. Han brakte et endelig og et evig offer for våre synder. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til.
Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.
Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven.
Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast.
Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle.
Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. (Heb.10:6-12)

 * Hvor er tempelet nå?
Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier:…
Gud, han som skapte verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med hender. (Ap.gj.7:48, 17:24).
 Gud bor ikke lenger i bygninger laget av tre eller stein, men i hjertene til sine barn ved Den Hellige Ånd. 1.Kor.6:19 leser vi: Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.

* Hva hendte med det levittiske presteskapet?
Det levittiske presteskapet er ikke lenger nødvendig siden den gamle pakt og dets system av ofringer av dyr i tempelet ble erstattet med en evig pakt ved Jesu blod:
Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven.
Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast.
For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. (Heb.10:8-9, 14)

 * Hvem er presteskapet nå?
Vi har sett at presteskapet under loven forbeholdt en av tolv stammene, Levi. Slik er det ikke i den nye pakten. I dag er presteskapet ikke en liten elite av skolerte mennesker: Men det er de som har mottatt Jesus som Frelser og Herre i sine liv:
Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.
Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. (1.Pet. 2:5,9)
Og presteskapet i den nye pakten har fri adgang til Gud: Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. (Heb.10:19)

Tienden i det nye testamentet.

Når vi begynte å søke i Guds ord for å finne ut hva tienden var, så vi at den ble gitt Moses sammen med de andre budene og loven på Sinai berg. Tienden hører med andre ord til under den gamle pakt; loven.
Vi skal nå se hva den nye pakten; nåden sier om tienden. Når vi studerer tienden i det nye testamentet ser vi at den er omtalt på tre steder.

Det første stedet er Matt. 23.23.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.
Dette verset er det eneste stedet Jesus sier at tienden skal betales. De han sier det til var noen skriftlærde og fariseerne. Disse var jøder under loven, og de var derfor forpliktet til å betale tienden. Det gjorde de også men samtidig brøt de det som veide tyngre: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette gjorde dem til lovbrytere selv om de betalte tienden.

Det andre stedet er Luk. 18:9-14.
Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.
Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren.
Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!
Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

I denne lignelsen forteller Jesus om en fariseer som i sin bønn beskriver seg selv som bedre enn andre mennesker. Vi leser at han både fastet og gav tiende av alt han eide.
Jesus sier at fariseeren ikke var rettferdig fordi han opphøyde seg selv. Vi blir aldri rettferdiggjort ved våre gjerninger, kun ved troen.
Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger. (Gal. 2:16)

Det tredje stedet er Heb. 7:1-22.
Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for den høyeste Gud. Det var han som gikk Abraham i møte og velsignet ham da han vendte tilbake etter seieren over kongene.
Det er han som Abraham gav tiende av alt. Han er – når en utlegger navnet – for det første rettferdighets konge, det vil si: freds konge.
Han er uten far og mor – uten ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende, men han er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid.
Se hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, ga tiende av krigsbyttet.
De av Levis sønner som får tjeneste som prester, har etter loven påbud om å ta tiende av folket, det vil si av sine brødre, enda disse nedstammer fra Abraham.
Men Melkisedek, som ikke er av deres ætt, tok tiende av Abraham og velsignet ham som hadde fått løftene.
Nå kan ingen nekte at det er den ringere som blir velsignet av den høyere.
Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der er det en som får det vitnesbyrdet at han lever.
Og så å si: Gjennom Abraham er også Levi, han som ellers mottar tiende, blitt ilagt tiende!
For han var ennå i sin fars lend da Melkisedek møtte ham.
Dersom det nå hadde vært mulig å nå fullkommenhet ved det levittiske prestedømmet – som folket jo var lovbundet til – hvorfor var det da behov for at det skulle framstå en annen prest etter Melkisedek vis, og ikke en som ble kalt prest etter Arons vis?
For dersom prestedømmet blir omskiftet, da skjer det jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven.
For han som dette blir sagt om, tilhører en annen stamme, og ingen fra denne stammen har hatt noe med altertjenesten å gjøre.
For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme.
Og alt dette blir enda mer klart når det fremstår en annen prest, som er lik Melkisedek.
Han er blitt prest, ikke etter en lov om legemlig avstamning, men ifølge et uforgjengelig livs kraft.
Han får jo det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.
Et tidligere bud blir altså gjort ugyldig, fordi det er svakt og unyttig.
Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.
Og det skjedde ikke uten ed.
For de andre er blitt prester uten ed, men han er blitt det ved ed fra ham som sier til ham: Herren sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.
Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt borgsmann for.

Her kan vi lese at Abraham ga tiende til Melkisedek, kongen av Salem (Jerusalem) som var yppersteprest for Gud. Seve historien finner vi i 1.Mos. 14:18-20.
Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud.
Han velsignet ham og sa: Velsignet være Abraham av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord.
Og lovet være  Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt.

Den tienden som Abraham gav Melkisedek ble gitt av det krigsbyttet som Abraham hadde plyndret fra kong Kedorlaomer etter å beseiret ham og satt fri den bortførte befolkningen i Sodoma og Gomorra (1.Mos. 14:11-12).

Forfatteren av Hebreerbrevet skriver ikke om tienden som et forsvar for at vi skal gi tiende. Det forfatteren legger vekt på er å fortelle hvor stor yppersteprest Jesus Kristus er, ved å sammenligne han med Melkisedek..

Møtet mellom Abraham og Melkisedek fant sted da Abraham var på vei hjem etter å ha beseiret Kedorlaomer i Damaskus.
Melkisedek kom til Kongedalen for å gi Abraham vin og brød, ikke for å få noe av Abraham. De åt og drakk, og Melkisedek profeterte over Abraham. Abraham på sin side ble så velsignet av møtet med ypperstepresten at han frivillig ga han tiende av det han hadde plyndret. Det som Abraham ga var ikke av hans personlige eiendeler, men noe som en annen hadde eid, kong Kedorlaomer. Det Abraham ga var også en engangshendelse.

Da Guds yppersteprest Melkisedek ga Abraham vin og brød, så var det et en profetisk handling som peker fram mot vår yppersteprest, Jesus Kristus. Vinen og brødet er et bilde på Jesu legeme og blod som ble gitt til oss for at vi kunne leve i samfunnet med Faderen i all evighet.
Jeg er det levende brød som kommer ned fra himmelen. Og den som eter av dette brød, skal leve i all evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil for verdens liv.
Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise han på den siste
Like før Jesus skulle møte døden på korset holdt han et festmåltid sammen med sine disipler. Da gav han dem brød og vin: Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!
Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgyttes for dere.  (Lk.22:19-20).

Herren ville ikke skjule noe for sine venner. Jesus sa til sine disipler: Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt for venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. (Joh. 15:15b)

Slik var det også med Guds venn, Abraham. Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. (Jak. 2:23) Herren ville ikke skjule noe for sin venn: Da sa Herren: Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er jeg er i ferd med å gjøre? (1.Mos. 18:17)

Herren skjulte ikke for Abraham, som var en profet (1.Mos.20:7), det som skulle komme. Til de skriftlærde og fariseerne sa Jesus: Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag: Og han så den og gledet seg  (Jh.8:56). I kjærlighet og takknemlighet for at han fikk brød og vin av Guds yppersteprest gav han i kjærlighet og takknemlighet tiende.
1.Mos. 14:18-20 er derfor av stor profetisk betydning. Den peker fram mot den nye pakten av nåde som kom med den siste Melkisedek, Jesus Kristus. For hvis vi ikke eter brødet og drikker vinen så kan vi ikke ha vennskap med den levende Gud.

Hva er tiende?

* Tienden er en forbannelse.
For alle som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.(Gal.3:10)

* Loven er en tuktemester.
Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart.
Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.
Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.(Gal.3:23-25).  

* Loven holder oss i slaveri.
Men vi brødre, er løftets barn, likesom Isak.
Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå også.
Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn.
Altså, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes.
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. (Gal.4:28-31, 5:1)

* Loven skiller oss fra Kristus.
Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.
Igjen vitner jeg for hver menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven.
Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. (Gal. 5:2-4)

* Loven kan ikke føre noen til fullkommenhet.
For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. (Heb. 10:1)

Hvis vi prøver å rettferdiggjøre oss selv ved lovgjerninger ringeakter vi Kristus. For ved lovgjerningene sier vi at Jesu offer ikke var nok for å betale vår skyld.

De gode nyhetene!

* Jesus betalte tienden for oss! 
Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. (Rom.7:4)
For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet. (Rom. 8:2)
For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror. (Rom. 10:4)
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.(Gal. 3:13)

* Å følge Ånden kjennetegner Guds barn. 
For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. (Rom. 8:14)

* Under nåden skal Guds folk gi ledet av Den Hellige Ånd, i tro og med glede.
Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. (2.Kor. 9:7)

Sluttord.
I den første menigheten bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesus med stor kraft, og det var ingen blant dem som led noen nød (Ap.gj.4:33-34).
Hadde den gamle pakten (loven) vært god nok, så hadde det ikke vært nødvendig av Gud å erstatte den med en ny pakt (nåden).
Den nye pakten er bedre både for den som gir, og for den som mottar.
Grunnen til dette er at Jesus har kommet for at vi skal ha liv og overflod av liv (Joh.10:10).
Så lenge menigheten mikser nåde og det som er under forbannelse kan ikke Gud velsigne sitt  folk.
Når menigheten omvender seg, og begynner å leve i tro også når det gjelder å gi, vil den få del i Abrahams velsignelse. (Gal. 3:13-14)

 
I undervisningen kalt Givertjenesten kan du lese hvordan en skal gi under nåden.